Svolvær kirkegård og gravkapellet
En 100-årig historie
Av Arnold Nygaard

Svolvær kirkegårds velforening ble stiftet 17. mars 1999. Begrunnelsen for å stifte en vel­forening var at befolkningen i Svolvær gjennom mange år hadde vært frustrert over manglende vedlikehold og stell.

Manglene var mange fra vedlikehold av kapellet til regelmessig klipping av gresset om sommeren.

Velforeningen kan ikke løse alle oppgavene, men kan være med å sette fokus på de oppgaver vi mener kommunen forsømmer å gjøre, samt få den enkelte til å føle et ansvar for sin grav og sitt gravsted.

I forbindelse med de oppgaver Svolvær Kirkegårds velforening vil ta på seg, fant jeg det interessant å skrive historien om kirkegården og kapellet. Jeg har i dette arbeidet merket meg at vi fort glemmer, og at det historiske materiellet jeg ønsket å benytte i den anledning var meget vanskelig å finne. Men, herved prøver jeg å fortelle en 100-årig historie.

Å skaffe seg en kirkegård i Svolvær var et gammelt ønske. Kirkegården i Kabelvåg var den som ble benyttet, og det var ikke så enkelt alle gangene å komme seg dit. I boken “Byen som ville seg en kirke” står det skrevet at allerede så tidlig som i 1911 tok ordføreren i Svolvær bygningsrepresentantskap O. J. Kaarbø opp spørsmålet om å anlegge en kirkegård i Svolvær. Det førte ikke frem.

Problemet som Svolvær hadde var et sted hvor de døde kunne oppbevares på en sikker måte. Spesielt når dødsårsaken var “smittsomme” sykdommer og det tok tid før man kunne holde begravelse. Å la de døde oppbevares hjemme var lite tilfredsstillende. Historien om en egen kirkegård begynner kanskje allerede med begravelsen av maleren Gunnar Berg og hans gravsted på Gunnarholmen på Svinøya i 1894.

I 1912 hadde man et møte med Sykestuekomiteen hvor det ble fremlagt et material og kostnadsoverslag for et likhus i Svolvær. Beløpet var kr. 1.997,78, men intet skjedde. Men, i 1916 ble Svolvær Sanitetsforenings Sykestue bygd og frem til 1927 var det et likrom på Sykestua. I et styremøte 25. februar 1927 ble følgende vedtak gjort: ”Der besluttedes at nekte at hensette lik i sykestuens likrom og holde begravelser fra sykestuen.” Diskusjonen om egen kirkegård ble etter dette sterkt påtrengende og vi kan vel anta at styrets vedtak var sterkt pressende for kommunen i at nå måtte noe gjøres. Å utsette denne saken gikk ikke lenger.

Som nevnt ble det prøvd i 1911 å ta opp saken om en egen kirkegård. Men dette førte ikke frem i Vågans heredstyre. Svolværingene måtte fortsette med å bringe sine døde i båt til Kabelvåg. Misnøyen var påtagelig og saken ble en gjenganger i bystyret i 20-årene. I Lofotposten kan vi finne en rekke artikler og referater fra budsjettforhandlinger som har med egen kirkegård å gjøre, bl.a. følgende: ”Som nye poster på budgettet foreslaaes til kirkegaard 2000 kr.” (Lp.8.6.1927). I Lp 17.6.1927 finner vi dette: ”Til kirkegaard var av formanskapet flertal foreslaat avsatte 2000 kr. Dette beløp besluttedes ikke oppført på budgettet, efter at formannskapets medlemmer hadde erklært at kunne gaa med paa intet at avsette iaar.”

Men ønsket om egen kirkegård var sterkt og ny behandling førte til at det på budsjettet for 1927/1928 blir bevilget kr.29.000,00 til ”innkjøp av kirkegård og bygging av gravkapell.” Jeg finner følgende i Lofotposten for 2.7.1927: ”Bygning av kirkegård i Svolvær. Bystyret bevilget i går 30.000,- til dette. Arbeidet igangsettes så snart departementets godkjennelse og alle formaliteter er ordnet. Av beløpet skal 1000 kroner anvendes straks til bygning av et provisorisk likhus.”

I Lofotposten av 3.11.27: ”Bystyremøte 3.10.27. Departementet har approbert kommunens budsjett for 1927/28.” Men, nå måtte det ordnes med tomt. For å være på den sikre siden i forbindelse med tomtespørsmålet henvendte jeg meg til Statsarkivet i Trondheim. De mottatte panteregistrene fra Vågan viser de eldste tinglyste forretninger for gårdsnr. 18, brn. 1 og 2. Begge gårdene har et svært omfattende panteregister.

I utskrift av bykonduktørens forhandlingsprotokoll av 1927 står det følgende skrevet: ”Aar 1927 den 22. juli avholdes opmaalingsforretning i Svolvær, administrert av bykonduktøren i overvær av undertegnede vidner, for etter forlangende av hr.o.r sakfører Knudson paa vegne av L. Bergs Sønner likvidasjonsbo aa utmaale Svolvær kommune en tomt av gnr. 18, brn. 22. Opmaalingen foretok saaledes —(Så kom­mer den tekniske beskrivelse av selve tomten som benevnes utmålt av Svolvær nedre.) Forretningen sluttet. Tomten er ubebygget. Tomten får navnet: “Kirkegaardstomten.” Men, det måtte flere oppmålinger og mer tomt til. I en ny utskrift står det følgende:

“Aar 1928 den 19. september avholdes oppmaalingsforretning i Svolvær, administrert av bykonduktøren i overvær av undertegnede vidner, for efter forlangende av Svolvær kommune aa utmaale en tomt av Størmers Sønners tidligere eiendom Gnr. 18, bnr. 2. Opmaalingen foretok saaledes - (teknisk beskrivelse) som benevnes Utmålt av Svolvær øvre. Forretningen sluttet. Tomten er ubebygget. Tomten faar navnet: “Kirkegaardstomt 2”. Nå nærmer vi oss en Svolvær Kirkegård. Kommunen har nødvendig tomt. I Lofotposten den 17.11.1928 får befokningen i Svolvær kjennskap til følgende:

Kirkegården ble plassert rett under Svolværfjellet. Foto: Bjørn K. Hansen. Kapellet. Foto: Arnold Nygaard.

”Det nye likkapell i Svolvær” Etter professor Sverre Pedersens tegning. I forbindelse med byplanen for Svolvær har professor Sverre Pedersen fått oppdrag, sammen med byingeniør Østvik at utarbeide planer for en ny kirkegård, som i reguleringsplanen er foreslått på et mot syd vendende areal like under Svolværfjellet. I forbindelse med kirkegårdsplanen er foreslått et nytt likkapel, der ligger på et platå inden kirkegårdsarealet. Professor Pedersen har utarbeidet tegninger til kapellet, som det her vises en skisse av.” (Er avbildet i Lofotposten.) Det er ca. 14 m langt og 8 m bredt og har foruten selve kapellrommet, som har 70 sitteplasser, et likrom og et rom for presten. På et lite galleri er orgelet tenkt anbrakt. Lyset faller inn i rommet gjennom to høytsittende vinduer i nærheten av plassen for båren. I en liten takrytter anbringes en klokke. (Sverre Pedersen f. 1882. Arkitekt fra Strinda. Professor i boligbygging og by­planlegging ved NTH. Har bygd flere boligkomplekser i Trondheim, men i hovedsak arbeidet med byplanlegging.) Området for kirkegården lå i de dager “langt ute på landet.” og der bodde iflg. Folketellinga for 1930 2749 fast bosatte personer i Svolvær kommune. I utskrift av kirkegårdsprotokollen (den første i Svolvær) finner vi at den første begravelse skjedde 11.4.1929. Det var en ung gutt med navn Thore Johan Mathisen, født 27.2.1921. Dødsannonsen 8/4 sier bl. a. følgende: “Begravelse fra hjemmet til Svolvær Kirkegård.” Det første året (1929) ble det gravlagt 14 personer. I 1930 ble det begravd 18 stk. og i 1931 25 personer. Kirkegården var på det tidspunkt ennå ikke formelt innviet, men den 26.5.1929 skjedde det. LP 27.5.1930: “Innvielsen av den nye kirkegården i Svolvær foregikk i går ettermiddags kl. l7.00. En masse mennesker var forsamlet i Øvreværet hvor kirke­gården ligger særdeles vakkert til. Hornmusikken var møtt frem og etter å ha spilt Chopins sørgemarsj og et par salmer var sunget, foretok prost Skjeseth den høytidelige inn­vielse. Etterpå ble det foretatt jordfestelse ved et par graver, og til slutt var det salmesang.

Så er vi kommet til juli 1930 og jeg finner følgende artikkel i Lofotposten:
“Svolvær nye kirkegård og gravkapellet. En vakker altertavle vil bli oppsatt i kapellet med det første. Svolvær har som kjent nu endelig fått sin egen kirkegård, der er overmåte vakker med sin egenartede beliggenhet like ved foten av det høye og steile Svolværfjellet. Etter tegninger av professor Sverre Pedersen i Trondheim er på kirkegården oppført et meget pent kapell og nu har den unge trønderske maler Kåre Hegle nettopp fullført en altertavle til kapellet.

Alterbilledet er en tronende Kristus, som vi her bringer en reproduksjon av, og er innfattet i en flott mandolarformet ramme. Det vil bli plassert i en nisje efter hvis form billedet er avpasset. Altertavlen er oversendt professor Pedersen og kan med det første ventes til Svolvær. (Altertavlen er avbildet i Lofotposten. Den er i dag borte fra kapellet og spørsmålet er hvor er tavlen i dag?)

Ennå er ikke gravkapellet innviet, men nå er vi kommet til august 1930 og der finner vi i Lofotposten den 23. august følgende:
“Innvielsen av kapellet på Svolvær Kirkegård foregikk sist onsdag ved prost Skjeseth. Prosten holdt en meget anslående tale i an­ledning innvielsen. Der var sang og orgel­spill. Den høytids- og stemningsfulle innvielseshandling av det pene gravkapellet “der oppe i den eiendommelige storslagne natur like under det mektige Svolværfjellets høye tinder”, var av gripen­de virkning og stemte menneskesinnene til taus hengivelse i og inderlig ærbødighet for det evige hinsides.”

Hvem var så kapellets byggmester? Det er rimelig å anta at dette var byggmester Johan K. Endresen, født i Leirosen, Svolvær 13.4.1880, død i 1960, 80 år gammel. Jeg har gjennomgått en masse papirer og en rekke protokoller, men kan dessverre ikke finne noen dokumen­tasjon som bekrefter dette. Det er rimelig å anta at det er inngått en kontrakt mellom byggmester og kommunen, men å finne disse dokumentene i noe arkiv har ikke vært mulig.

Jeg kan likevel med stor sikkerhet bekrefte at byggmester var Johan K. Endresen. I mai 1990 var jeg i en konfirmasjon i Kabelvåg. Tilstede var metodistprest Samuel Samuelsen, født i Sigerfjorden og i dag bosatt i Bostadveien 3, Trondheim. Samuelsen er født i mai 1909, utdannet snekker. Samuelsen kom til Svolvær i ung alder og arbeidet som snekker hos Endresen. Samuelsen kan minnes at han arbeidet med oppdrag på kapellet og bl.a. nevner han at han arbeidet med den utvendige trappa på kapellet og “sarkofagen” som kisten står på inne i kapellet. Vi vet nå hvem som var arkitekten til bygget. Vi vet også så noenlunde hva bygget kostet og vi kan anta med stor sikkerhet hvem som var byggmester.

Gamle formannskapsprotokoller
Under arbeidet med å skrive ned denne historikken har jeg også fått tillatelse til å gjennomgå en del formannskapsprotokoller for perioden 1923/1934. I møte 15.5.1930 i sak 33/30 ble det behandlet bestemmelser om bruk av kirke­gården samt festebestemmelser. I vedtektenes § 5 om vedlikehold av gravplasser skrives det følgende: ”Ansvaret påhviler vedkommendes etterlatte. Enhver grav skal holdes i sømmelig orden. Forsømmes dette kan menighetsrådet foranledige graven planert m.m.” I sak 65/30 behandles instruks for graver. Instruksen inneholder 8 paragrafer hvor det i § 6 står bl.a.: “Graveren må la kirkegårdens fredning og forskjønnelse være seg maktpåliggende.!” I § 7 står det at lønnen er kr. 600,00 for å holde kirkegården til enhver tid i orden. I sak 103/30 behandles ansettelse av graver og i møte 19.desember 1930 ansettes Amandus (Pettersen) Nygaard som kirkegårdens første graver (født på Ostad i Borge i 1869 og døde i Svolvær i 1953).

Men, svolværingene befant seg ennå i et kirkelig ekteskap med det øvrige Vågan, på tross av at byen både hadde fått seg egen kirke og egen kirkegård. Bystyrets ved­tak i 1933 om å søke Svolvær utskilt som eget sokn ga ingen resultater med det første. (Innvielse av kirkegård og kapell ble foretatt av prost Kristen Skjeseth, Vågan.) Hele fire år med forhandlinger og endeløse brevvekslinger mellom byen, departementet, fylket og menighetsrådet om ut­skillelse og de praktiske og økonomiske konsekvenser skulle gå før byen ble eget kirkesogn. Det skjedde l. januar 1937, og førte til at Svolvær langt på vei ble en selv­styrende kirkelig enhet innen Vågan prestegjeld. Men, det skulle gå ytterligere 10 år for den endelige løsrivelsen, og Svolvær ble eget prestegjeld var et faktum.

Utvidelse av kirkegården og fremtidig bruk.
Kirkegårdens arealer har flere ganger blitt utvidet. I dag disponeres det 2500 graver på den gamle delen. Ny utvidelse ble vigslet i november 1997 og har et areal på ca. 200 graver. Feltet vil vare i ca. 5 år. Opparbeidelsen kostet ca.2,9 millioner. Vigslingen ble foretatt av prost Torgeir Horn som bl.a. sa: “Svolvær Kirkegård med sin beliggenhet må være en av de vakreste i vårt land. Her bør alt ligge til rette for trygghet og harmoni og for stille stunder i avskjed med sine nærmeste.”

I mellomtiden bør nye felt gjøres klar for gjenbruk. Kirkevergen skriver i Menighetsbladet at: “Med kontinuerlig bruk av 2700 graver, og en befolkning på dagens nivå, vil dagens kirkegård kunne betjene byen i overskuelig fremtid.” Det er mitt håp at kirkegården igjen kan bli et vakkert siste hvilested for de svol­væringer som stedes til den siste hvile og jeg slutter med følgende ord hentet fra Svolværboka av Alsvik:

”Den fikk en vakker beliggenhet oppe i det gamle Øreværet under Fløyfjellet og Svolværgeita. Og etter hvert som beplant­ningen foregikk og den tette frodige alleen av ranke graner vokste til - ble kirkegården i Øreværet meget tiltalende. Som et ydmykt memento om livets forgjengelighet synes den å ha søkt ly under Svolværfjellets mektige gotikk.”

Kilder og personer som er kontaktet og samtalt med:
Statsarkivet i Trondheim, Nordlandsarkivet i Bodø, Kirkevergen i Vågan, Boka “Byen som ville seg en kirke,” Svolvær Sanitetsforenings styreprotokoll, Lofotposten og Vågan Bibliotek, Menighetsbladet for Svolvær, Kommunearkivet i Vågan, Vågan Prestekontor, “Svolværs historie” av O.Alsvik, “Svolvær fra gammel tid” av J. Kaasbøll, Kitty Endresen og Knut Varberg.

Toppen